Fra Per Johan:

Den norske jusprofessor og forfatter Jon Bing har gått bort.

Han var en ruvende kulturpersonlighet som åpnet fantastiske dører, og igangsatte betydningsfulle tankeprosesser for mange – ikke minst for undertegnede.
Skal du skrive ut listen over boktitler, artikler eller avisoppslag der Jon Bing er involvert eller står som forfatter, må du sørge for å ha nok papir i printeren.
Jeg skal ikke begi meg ut på en utlegning om de uomtvistelige bidrag innen jus, IT, fremtidsforskning  eller kulturarbeid på nasjonalt nivå. I dag vil jeg trekke fram hans betydningen gjennom forfatterduoen Bing og Bringsværd innen det vi i dag, nettopp grunnet deres definerende innsats, kaller fabelprosa og fantastisk litteratur.  

Jeg sitter med nettavisen og har nettopp fått samme følelse som jeg husker jeg hadde ved kantinebordet på NRK, like etter at vi hadde fått meldingen om at Elvis var død.
Ja,  jeg sa ikke Lennon - om du skjønner hva jeg mener - han innga ikke en tilsvarende aura av uforgjengelighet for meg i ungdomsårene. Forfatterskapet til Jon Bing og Tor Åge Bringsværd var lik Elvis en del av det kulturelle bakteppe for oppveksten, fra tiden før jeg startet å stille vanskelige spørsmål. Det vil si, det var nettopp disse vanskelige spørsmålene som var saken – de som man kanskje best anskueliggjør gjennom fantastisk litteratur. Spørsmålene om eksistens, samfunn, tid og rom, drøm og fantasi. For mange bokormer som jeg, som vokste opp på 60 og 70-tallet var forfatterparets antologier over science-fiction eller annen fabelprosa av avgjørende viktighet for den retningen  leseinteressen tok – hos oss som var nysgjerrig på alternative verdener og fantasifulle fortellinger. Bing og Bringsværds tekstsamlinger med fabelprosa åpnet portaler til en litteraturverden som for undertegnede har bestått til i dag.
En av antologi-seriene hadde tittelen Nazar. Med dette knyttet de linjene tilbake til vår egen Holbergs fantastiske fortelling «Niels Klims reise til den underjordiske verden»(1741), og ‘planeten’ Nazar i jordens indre. Denne banebrytende fortellingen er jeg temmelig sikker på hadde betydning for Jules Verne da han 123 år senere tok oss og Prof. Lidenbrock med på sin reise inn til  jordens indre.

Historiske linjer trakk Bing og Bringsværd igjen da de som unge menn skrevet etterordet om nettopp Jules Verne i en bokklubb-serie fra 1967. Dette hadde tittelen «Fantasten i tårnet»  og vektla Vernes betydning samtidig som de meget godt karakteriserte forfatterskapet. Denne innføringen i Vernes verden kan jeg godt huske at jeg leste nøye som tenåring. Dessverre møtte jeg aldri Jon Bing personlig, men gjennom epostkontakt har jeg hatt stor glede av hans innsiktsfulle og oppmuntrende kommentarer til mine artikler på Jules-Verne.no. For noen måneder siden sendte han meg, som innspill angående en Kaptein Nemo -artikkel jeg skriver på,  et upublisert manus med fire korte tekster om ‘Nautilus-ubåtene’ - både før og etter Verne – med en tankevekkende avslutning. Jeg tar sjansen på et sitat:

«Jeg føler at det ligger en moral i disse fire, små fortellingene. Men jeg er ikke sikker på hva moralen går ut på. Den handler om forholdet mellom fantasi og virkelighet, og den forteller oss at skillet mellom dem ikke er så enkelt og selvfølgelig som vi ofte later som. Tvert imot, uten drømmen i fantasiens verden ville ikke handlingen i virkelighetens verden følge. Og er ikke Jules Vernes roman som et slags tankeeksperiment utført på vegne av fremtidige konstruktører, hvor det noe vel pragmatiske eksperimentet til Fulton [ubåtens oppfinner] blir videreført og satt inn i en sammenheng som inspirerte andre.»

Takk for den fantastiske reisen, Jon Bing.

----