Un billet de loterie (Paris 1886) Oversatt fra originalteksten av Per Johan Moe Kap. XVIII - God dag Hr. Bennett! Når jeg får anledning til å trykke din hånd, gir det meg alltid glede. - Og det er meg alltid en ære, Hr. Hog. - Ære - glede, glede - ære, svarte professoren muntert, det ene er like bra som det  andre! - Jeg ser at du er vel tilbake fra din reise i Midt-Norge. - Den er ikke helt ferdig, men den er avsluttet foreløpig Hr. Bennett - i hvert fall for i år. - Vel, Hr. Hog, vær så snill å fortelle meg, om disse modige menneskene du har blitt kjent med på Dal. - ja faktisk er de virkelig noen prektige mennesker Hr. Bennett, gode mennesker og menneskelig godhet!  Beskrivelsen passer dem i begge henseende! - Slik vi forstår det avisene forteller oss, må vi bare istemme at det er synd på dem! - Veldig beklagelig, Hr. Bennett! Jeg har aldri sett ulykken rammet slike fattige stakkarer med en lignende ubarmhjertighet! - Ja, i sannhet Hr. Hog. Etter affæren med  “Viken”, så dette med denne avskyelige Sandquist) - Akkurat slik De uttrykker det, Hr. Bennett. - Men til syvende og sist, Hr. Hog, har Hulda Hansen gjort rett i å gi fra seg loddseddelen. - Mener De det  ... Og hvorfor, om jeg tør spørre? - På grunn av de femtusen mark, for noe som temmelig sikkert ikke er verd noe som helst ..... - Ah! Hr. Bennett! svarte Sylvius Hog, du snakker som den praktiske mannen du er, når du uttaler deg slik! Men det finnes også en annen måte å se dette på, fra en mer følelsesmessig synsvinkel - og følelser lar seg ikke tallfeste! - Selvfølgelig, Hr. Hog, men tillat meg å si det, er det ikke sannsynlig at din protesjé har hatt nok følelsesengasjement allerede! - Hvordan vet De det? - Men tenk etter da! Hva innebærer denne loddseddelen? én eneste sjanse til å vinne en million! ... - Ja i virkeligheten, én sjanse på en million! Dette er veldig lite Hr. Bennett, det er svært lite! - Også da reaksjonen hun fikk etter stemningsbølgen fra de første dagene, og sa man - at Sandquist, som hadde kjøpt denne loddseddelen, kun for å spekulere med den, nå ikke kan finne en kjøper! - Det ser slik ut, Hr. Bennett. - Og tenk så; sett at den forbannede lånehaien skulle komme til å vinne jackpotten, det ville vært en skandale! - Helt klart en skandale, Hr. Bennett, den beskrivelsen er ikke for sterk; en skandale! Mens de snakket slik, hadde Sylvius Hog gått gjennom butikklokalene, man kan kalle det Hr. Bennetts basar, berømt i Christiania og i hele Norge. Ja, hva finner en ikke i disse basarhallene? Reise-kjøretøy, karioler i dusinvis, kasser med proviant, kurver med vin, hermetikk, klær og utstyr for reisende - til og med ekspedisjons-førere  for reisende helt til de fjerneste utposter i Finnmark, likeså til Lappland, og til Nordpolen! Men dette er ikke alt! Hr.Bennett tilbyr naturelskere et rikt utvalg av stein- og minerallprøver, og likens en stor variasjon av fugler, insekter og reptiler - som eksempler på norsk fauna. Og, det er godt å vite - hvor ellers i dette landet finner vi et lignende utvalg av smykker og pyntegjenstander, som er så omfattende som i disse utstillingslokalene? Så denne herren er et funn for reisende som ønsker å besøke Skandinavia. Dette unikum av en mann kan Christiania rett og slett ikke unnvære. - Og forresten, Hr. Hog, sa han, fikk du det kjøretøyet på Tinnoset som du hadde bestilt? - Siden jeg hadde bestilt det av dem, Hr. Bennett, var jeg helt sikker på at den ville være der som avtalt! - Alt for elskverdig, Hr. Hog. Men ifølge brevet ditt, skulle dere være tre personer….. - Det stemmer, tre - Og disse menneskene ...? - De kom i går kveld, sunne og friske, og de sitter nå og venter på meg på Hotel Victoria, hvor jeg straks skal møte dem. - Og disse er da ...? - Nettopp, Hr. Bennett, det er dem ... Og vær så snill, ikke si noe. Jeg ønsker ikke at deres ankomst skal ryktes. - Stakkars jente! - Ja ... hun har lidd! - Og du vil at hun skal være tilstede ved trekning av lotteriet, selv om hun ikke lenger har loddet hun fikk av sin forlovede? - Det er ikke jeg som har villet det, Hr. Bennett!  Det er Ole Kamp, og til Dem som til alle andre gjentar jeg: Vi må adlyde Oles siste ønsker! - Selvfølgelig, De gjør alltid det rette, Hr Hog. - De smigrer, kjære Hr. Benett ...? - Nei, men det er et lykketreff for henne at familien Hansen har funnet deg på sin vei!... - Blås! Jeg er enda mer heldig som har truffet henne! - Jeg ser at du fortsatt har ditt gode hjerte! - Hr. Bennett, når vi nå engang er pålagt å ha et hjerte, kan det likeså gjerne være godt, ikke sant? Og med et stort smil svarte Sylvius Hog den ærverdige kjøpmannen. - Men nå, Hr. Bennett, tro nå ikke at jeg har kommet hit for å motta komplementer fra Dem! Det er en annen grunn som fører meg hit. - Til deres tjeneste. - Du vet, det er ikke langt unna;  uten at Joel og Hulda Hansen hadde grepet inn, da Rjukanfossen var klar til å fortære meg, ville jeg ha blitt knust. Jeg ville ikke ha stått her hos Dem den dag i dag - Ja ... Ja ... Jeg vet! sa Hr. Bennett. Avisene har referert dine opplevelser ... Og, i sannhet, disse tapre unge menneskene hadde fortjent å vinne den store gevinsten! - Det er også min mening, sa Sylvius Hog. Men siden det nå er umulig, ville jeg ikke at min lille Hulda skal vende tilbake til Dal uten en liten gave ... et minne ... - Dette er hva jeg kaller en god idé, Hr. Hog! - Du får hjelpe meg til å velge blant alle dine kosteligheter, noe som ville glede en pike ... - Mer enn gjerne, svarte Hr. Bennett. Og han bad professoren bli med over i butikkens avdeling for tradisjons-smykker. Et norsk smykke - ville ikke det være det mest sjarmerende minne en kunne bringe med seg fra Christiania, og den fantastiske basaren til Hr. Bennett? Det var også Sylvius Hogs oppfatning, hvorpå den elskverdige herren skyndte seg å åpne alle monterne. - La oss nå se, sa han, jeg er ikke noen ekspert så jeg må støtte meg til Deres dømmekraft, Hr. Bennett. - Vi forstår hverandre, Hr. Hog. Foran dem var det et utvalg svenske og norske smykker som var meget kunstferdig utformet, og som egentlig var mer verdifulle i kraft av den intrikate utførelsen enn selve materiale. - Hva sier De om denne? ville professoren vite. - Det er en ring i doublé, med bevegelige anheng, noe som gir en tiltalende ringlende effekt. - Veldig sjarmerende! svarte  Sylvius Hog, og prøvde å sette ringen på tuppen av lillefingeren sin. La oss legge denne ringen til side, Hr. Bennett, så ser vi videre på noe annet. - Armbånd eller halskjeder? - Litt av hvert, hvis de tillater, Hr. Bennett, litt av hvert! Å! dette? ... - Dette er tilbehør beregnet for tradisjonsdrakter. Du ser effekten av kobber på bunnen av rød ullplissé? Det er svært smakfullt, uten at vi kommer opp i alt for høye priser. - Sjarmerende, ja, Hr. Bennett. Legg til side disse smykkene også. - Men Hr. Hog, jeg vil be dem legge merke til at disse smykkene er ment som brudestas på bryllupsdagen ... ... og at ... - Ved St. Olaf! du har rett, Hr. Bennett, du har rett! Min Stakkars Hulda! Dessverre er det ikke Ole som gir denne gaven, det er meg, og det er ikke lenger en brud jeg skal forære det til heller! ... - Så sant, Hr. Hog! - Vi får derfor se på andre smykker som er passende for en ung pike. Å! dette korset, Hr. Bennett? - Det er et kors til å henge i et halskjede, med små tallerkener som rasler ved den minste bevegelse. - Veldig vakkert ... Veldig vakkert ... legg også det til side, Hr. Bennett. Nå har vi sett igjennom alle monterne dine, nå må vi foreta et valg ... - Ja, men ... - Fortsatt et, men? - Dette korset blir også bare båret av en brud som snart skal til alters og er klar for å gå i kirken ... - Fordømt, Hr. Bennett ... Jeg får bare konstatere at jeg ikke helt har en heldig hånd med dette! - Det er bare slik, Hr. Hog, la deg ikke forbause over at det er først og fremst innen bryllupssmykker jeg har det største utvalget, fordi det er dette jeg selger mest av. - Jeg er ikke overrasket på noen måte, Mr. Bennett, men allikevel, jeg blir bare litt flau! - Vel, ta nå engang denne ringen av gull som du har satt til side! - Ja ... denne ringen av gull ... Jeg ønsker imidlertid også enkelte av de andre smykkene som er enda mer ... hvordan skal jeg uttrykke det…. Som er enda mer dekorative...? - Vel da så, ikke nøl! Ta denne søljen med filigransarbeid, med fire kjeder som gir en så fin effekt mot halsen på en ung pike! Se, den er overdrysset med fine glassperler og pyntet med spoleformede messingtråder, se de kulørte perlene som omkranser det hele! Dette er virkelig et utsøkt stykke norsk gullsmedkunst! - Ja ... Ja ... svarte Sylvius Hog. En vakkert smykke, men litt pretensiøst, kanskje, for min beskjedne Hulda! I virkeligheten tror jeg at jeg foretrekker de sakene som du viste meg tidligere, og korset til å henge rundt halsen! Eller mener du at disse er så utpregede brudesmykker at de ikke kan gis i gave til en pike? - Hr. Hog, "sa Hr. Bennett, Stortinget har foreløpig ikke vedtatt noen lov i denne sammenheng ... Det er uten tvil en svakhet ...! - Vel, vel, herr Bennett, det skal vi nok ordne opp i! I mellomtiden, tenker jeg fortsatt på korset og søljene ... Og så til slutt, kan lille Hulda gifte seg en dag! ... God og sjarmerende som hun er, så er det nok ikke usannsynlig at hun kommer til å få bruk for denne utsmykningen! ... Da er det avgjort, jeg tar dem - la meg få dem med! - Utmerket, Hr. Hog. - Vil vi få gleden av å se dem ved trekningen av lotteriet, Hr. Bennett? - Klart det. - Jeg tror det vil bli svært interessant. - Det er jeg sikker på. - På gjensyn, Hr. Bennett, snart. - På gjensyn, Hr. Hog. - Hei vent litt! , sa professoren, idet han lente seg over et monter. Her er to vakre ringer som jeg ikke har sett! - Å! de passer nok ikke for ditt formål, Hr. Hog. Disse dekorerte ringene er ment for vielsesseremonien ... -Er det sant... ! Jeg tar dem likevel! - På gjensyn, Hr. Bennett, på gjensyn. Sylvius Hog gikk ut, med spenstige skritt – han hadde et ganglag som en tyveåring – og satte kursen for Hotel Victoria. I det han kom inn i vestibylen så han med det samme ordene; “Fiat Lux”, (bli lys) innskrevet på gass-lanterne der.   . [ref. Vernes egen dagbok, da han ankom hot. Victoria selv]